KONKURRANSE!
Dette er den første konkurransen på bloggen vår! Her kjem oppgåva:
Har du eit barndomsminne om MAT? Send det til oss i kommentarfeltet!
Skriv inn svaret innan 15. mars. Basert på subjektive og særs uklare kriteriar kårar me ein vinnar som blir offentleggjort her på bloggen med brask og bram. Vinnaren får ein finfin premie, nemleg vår eksklusive "Tenk på konsekvensene"-T-skjorte!!! Lukke til!
posted by Spring @ 11:09 AM
39 comments
39 Comments:
Dersom du ikke har egen blogger-konto, kan du klikke på anonymous for å legge inn kommentar, signer under med navnet ditt hvis du vil.
Kjersti
Strålende opplegg. Jeg tenkte veldig mye på mat da jeg tilbragte hyggelig natt på Samfundet med Eli nylig. Tilslutt fant jeg en hel sekk med peanøtter. Det hjalp. Men hvor ble det av skjerfet mitt?
Umiddelbart ledet denne konkurransen tankene mine inn på noe som ikke nødvendigvis er direkte matrelatert, men på en måte. Tror dere kjenner historien, det har litt med rosiner å gjøre, men egentlig noe annet.
Nå for tiden spiser jeg fortsatt alt, men har mer definert forhold til hva andre kan lure meg til å ete. Grøt (herunder også havRegRynsgRaut - prøv den på Vossamål, anyone) hører til sjeldenhetene, men vi har fått tak i takke, og snart blir det møsbrømlæfs! Kom og få :)
Torill
Hei, Hedda!!
Takk for forleden aften. Det var artig! Trur det var bra me ikkje tok den jägermeisteren på slutten, var temmeleg mør dagen etter.
Og Hei, Torill!!
Eg vil ha møsbrømlæfs!
Send oss gjerne barndomsminner, folkens...
Eli
Er det lov å sende inn flere? Hvis ikke, vil jeg ha muligheten til å redigere og kanskje bytte minne. For dette er minnet som slår meg omtrent 10sekunder etter å ha lest om konkurransen. Det behøver derfor nødvendigvis ikke å være verken det morsomste, kuleste, ekleste eller beste barndomsminnet mitt som omhandler mat (jeg vil jo så klart vinne den eksklusive t-skjorta).
Mitt barndomsminne om mat foregår i Østersund, Sverige og omhandler surstrømning. Min gourmetonkel Nils(pils) hadde kjøpt inn rekle letter som han deklamerte fint på svensk i hans (og resten av familiens) fine hytte. Pappa derimot (som kom fra hans og resten av hans familile (deriblant meg) sin ulekre hytte lenger opp i skogen. Den var innrøyka, stygg og befant seg midt i ville ungdomsfester) hadde gått til innkjøp av surstrømning. Mens onkel var fin og kultivert på svensk, åpna pappa (kanskje ikke like fin og kultivert) surstrømningen (som ingen andre enn han egentlig hadde noen interesse av) på helt feil måte, og han og mitt kjære søte søskenbarn ble rett og slett dusja av saft av surstrømningen. Som mange sikkert vet stinker dette helt grønnjævlig. At dette er et så stort(?) minne som det er, kan være på grunn av at at hele turen var prega av omgangssyke (derav spying diverse lite tilrettelagte steder av meg og min lillesøster), bading i skitt, bæsjing, ulekre aper, innlåste småbarn og mystiske myggstikk.
Og; min familie har de tidligere nevnte erfaringer på film (om juryen skulle være i tvil om dets sannhetsgestalt).
Hei dere, (Charlotte her!)
først må jeg bare få si åååååååh!! Og en gang til åååå-åååh! Bare å høre navnene deres, vekker jo mange minner! Og at dere har deres egen greie i Spring prod., er jo suverent. Håkon og Simone ville være kry om de visste det (og det gjør de kanskje?). Jeg er hvertfall kry. Jeg har jo godt i klasse med dere!
Men, dette handler jo om mat. Og barndomsminner. Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg barn i 1998-99, men minner om mat har jeg hvertfall. Mat og te. Ikke minst te. I store mengder. Og potet-og-løkform, tacofisk, vaffeltorsdager, mix-kiosk-smågodt på søndager (og mange andre dager) og HegeModals uslåelige "bannan og Toppris"!
kan det bli bedre?!
Og jeg hører gjerne fra dere to tupper "på privaten", min adr er charlotte.myhre@broadpark.no
Lykke til med prosjektet!!
Klem klam fra Mikkel Rev ;)
Har alltid vært veldig glad i mat! Best av alt var maten far hadde spist litt av først - den smakte på en måte bedre. Jeg var rundt tre år da jeg løftet opp en nesten ferdigspist kotelett og skulle til å gnage i vei. Dessverre mister jeg kjøttstykket på gulvet, der vår skjønne dachs Radix sitter pent og venter på at nettopp noe slikt skal skje. Radix snapper koteletten, men jeg hoppper etter maten min, får tak i den ene enden og blir stående på gulvet og rive og slite i en halvspist kotelett mens bikkja knurrer og står i. Kan tenke meg det var litt av et syn for mine foreldres gjester! Det ender med at jeg vinner, hvorpå jeg fornøyd setter meg i en krok og gnafser videre.
mat og mote, eller mattrender er interessant. på åttitallet(da jeg var barn) var det svært populært med gryterett. gryterett var eksotisk og spennende, og sikkert ganske enkelt å lage også. har ingen spesielle minner med det egentlig, men tror man kan jamstille gryterett med høyt hår når det gjelder trender/mote på åttitallet. hva var populært på søttitallet? for ikke å snakke om under krigen? og hva er det med fiskekaker i brun saus og makaroni og frivillige organisasjoner?
Da jeg var liten var lommemos kjempegodt!
Rart med barn - de setter alltid "logiske" navn på ting, og lunger visste jeg vel ikke hva var...
Artig prosjekt, Eli! Håper jeg er i byen og får sett resultatet.
Karin Klem.
PS! Synes ikke lungemos er like godt lenger, sånn i tilfelle noen skulle invitere meg på middag!
æHei! For et fantastisk tema!
Ragnhild skal prøve å selge meg som husmoremne siden hunsynes jeg er så flink til å lage mat..men hva skal egentlig til for å karakterisere seg som flink til å lage mat? Å mestre posesuppe uten å lese på pakken? å kunne bake brød ? Lage steik? Eller bare like å lage mat? Mamman min er en jeg synes altid har vært flink til å lage mat, og det er et mav hennes kreasjoner jeg husker best.
Det var kanskje en varm sommerdag, og jeg var vel sånn ca 7 år. Det må ha vært sommer for det var lyst ute mens vi fikk servert kveldsmat, og i Vardø er det jo egentlig kun lyst om sommeren..eller de måneden som kalles sommer der oppe. Uansett.. så hørte jeg og søsteren min at hun stod å humret ute på kjøkkenet mens hun skjærte brød. Når hun kom gående mot bordet med tallerkenene og glassene på et brett skimtet vi den rødeste saften vi noengang hadde sett og et svart pålegg. Det mamman min hadde valgt å servere meg og lille søte Anneli til kveldsmat var brødskiver med heksehyl og rødbetesaft (sånn som er igjen i rødbeteglasset). Hun synes enda snart 20 år etter at det er det feteste måltidet hun har laget. Vi må ha hatt noen svært så fornøyelige ansikt som lyste mot henne gitt..
uansett, det var det jeg kom på i farta
kos og klem fra kostymemaria
Aiai, her er det jo mange fine innlegg! Eit godt tips viss de vil vinne den flotte premien, er å skrive navnet dykkar under. Vil du vera anonym, så send oss evt navnet ditt på mail: elih@stud.ntnu.no
Jeg husker:
Kald kokt torsk med kalde poteter og det som hadde vaert smelta smoer i stoerkna baner rundt dette. Pluss en sur mamma som ble ferdig med oppvasken OG middagsluren foer jeg greide aa stappe i meg middagen men jeg oeyde mellom hvert inntak.
Cornflakes til dessert.
Aa faa et eggeglass med sjokoladeglassur naar dagmamma laget sjokoladekake.
Ellers vil jeg gjerne faa nevne den gangen Marit laget sjokoladekake med bringebaerkultura i steden for ... melk? Spesielt.
Hilsen Ingrid Solbu (som i Litauen maa spise gulroetter, kaal, potet, dill og vodka).
Det heile byrja med at den kombinerte lys-og-varme-anordninga på akvariet mitt slutta å verke. Som den driftige tiåringen eg var ordna eg opp i dette sjølv. Dessverre erstatta eg den gamle 40 watts-lysepæra med ei 90 watts, noko som igjen førte til at eg kokte alle små fiskane i akvariet mitt..
Dette gjekk sjølvsagt sterkt inn på meg og eg bestemte meg for å betale tilbake dette brotsverket mot fiskesamfunnet ved å behandle fiskane i stove-akvariet vårt ekstra godt. Noko av det beste eg visste om på denne tida var (om ein ser bort i frå raspeball) sjokoladekake! - og som eit teikn på godvilje forsynte eg dei gjenlevande fiskane våra med eit nylaga eksemplar..
Eg hugsar korleis sjokoladekakesmulane duppa i overflata, og eg hugsar dei små smila på fiskane i det dei med stor appetitt nafsa i veg på ein for dei svært så eksotisk rett. Og som de kanskje veit er det kort veg frå det å halde ein sommarfugl vart i hendene til det å kjærleiksknuse heile vidunderet...noko som eg må innrømme skjedde i dette tilfellet. "..og dei døydde i naiv tru på at alt det gode kjem ovanfrå.."
Helsing Øyvind Johan
Et minne om frustrasjon: Min farmors smørbrød med hardkokt egg og kaviar som jeg elsket - men de samme skivene var smurt med et tjukt lag med meierismør som jeg ikke greide å svelge.
Målet var nok å få meg til å bli litt mer "lubben og søt". Eller var moralen ingen nytelse uten at den har en viss nytteverdi?
- jeg leste alltid i kokeboken når jeg ble sulten, og så ble jeg enda sultnere.
- jeg fikk lage hva jeg ville på kjøkkenet, og det ble forferdelige ting som glaserte vitaminpiller (grønne) og salt suppe av melk og mel
- jeg ville bare ha dessert og ikke fisk, så derfor fikk jeg ikke noe. så ble jeg kjempesvimmel og mamma måtte gi meg noe jeg likte allikevel
- en måke bæsjet i hodet på pappa mens vi spiste
- jeg fikk flambert pepperstek, flambert ved bordet som 4-åring på restaurant fordi jeg fikk velge hva jeg ville og syntes flambert var et fint ord men ante ikke hva det var
- jeg likte oliven og kapers men ikke pizza og brus
Hei Eli og Kjersti!
Detta høres stas ut...
Mitt første matminne er ikke av den positive sorten... Som toåring fant jeg nemlig en diger grønn pepper-/chilifruktsak. Klarte selvfølgelig å stappe i meg hele før det begynte å svi noe infernalsk! Husker at jeg gråtende prøvde å vaske munnen innvendig med klut og såpe, og at pappa ikke klarte å holde latteren tilbake ved synet av meg.
Hva skjer ellers'a, Eli?
Her i Danmark er det fandme dejligt!
Stor klem Stine
Hurra, folkens. Dere er flinke. Mer mer!
Jeg forteller mer.
I det jeg leste om cornflakes, huska jeg mitt bitreste barndomsminne som omhandler mat. I og med at jeg hadde to arbeidende foreldre med diverse foreldremøter og en tilsynelatende omsorgsfull storesøster, var det ofte jeg var hjemme med storesøster og hennes venninne (hva min bror angår var han ikke så mye som tilsynelatende omsorgsfull engang). Dette syntes mamma var så fint at ho ga oss noe godt. Hva dette gode skulle være, fikk min storesøster bestemme. Ho bestemte alltid potetgull og sitronbrus. Og grunnen? Jo, for da ga ho (dumme) meg cornflakes og vann, mens ho og venninna fikk mer av potetgullet og sitronbrusen. Det var bittert å oppdage hva jeg hadde gått glipp av da jeg med en feiltakelse fra min søster smakte på potetgullet en morgen de hadde glømt å spise opp alt.
Ellers kan jeg nevne at min mer eller mindre ondskapsfulle bror fikk min lillesøster til å spise ordentlig skolekritt, og både fortalte og viste til alle fluene som var under osten på pizzaen. Min lillesøster spiste ikke pizza før ho var 12.
Hva gjelder å bruke Cultura med bringebærsmak i sjokoladekake, synes jeg fortsatt det kunne vært en god ide.
Ikke et barndomsminne, men naa har jeg oppdaga en genial ting her i Litauen. Vaffel paa pinne!!!! Fantastisk. Ligner paa en is, men saa er det varm vaffel! Gjerne dyppet i sjokolade og noetter. Mmmm.
Ingrid.
I min barndom var det ikke bare ekornbæsj som til forveksling lignet på rosiner; en annen gang tok jeg feil av kanel og gastromat på grøten, den evinnelige grøten. Det var ikke godt.
Og Kjersti, hva skjedde med Ouzo blandet i appelsinjuice?
Torill
Blandaball rett og slett! Det var en fest når mor hadde laget blandaball. Grovkvernet torsk/sei, poteter og løk og kokt med flestebit inni. Servert med kokte gulrøtter og kålrot. Kunne spise til det tøyt ut av øran. og fdesten fortsatte dagen etter med restene. halve blandaballer stekt i steikepanna med bacon til!
Noe annet var det om morgenene når det var havregraut. Forferdelig! Lunken/kald og med klumper i. Sånnv ar det når man blant sju søsken var den siste som sto opp.
Veit ikkje om det kan betraktes som mat, men her er mitt bidrag i bloggen. T-shirt i small eller medium forresten!!
Eg var vel drøyt to år og mamma hadde invitert nokre naboar til middag ein søndag. Dei vaksne satt i stua, medan middagen kokte seg ferdig inne på kjøkenet. Der inne var også eg, heilt aleine.
Om det var tidlig bevisthet på eit sunt kosthold, eller bare den evinnelige gode smaken skal vera uvist, men eg klarte iallefall i ein alder av litt over to, å skyve ein stol bort til kjøleskapet, klatre opp og åpne( vi hadde frys i nederste del av skapet og kjøleskap oppe, var høgt opp for ein toåring) ta ut SANASOLEN! Denne herlige drikken som nesten er for god til å vere sann. Noko så godt kan vel ikkje vere sundt i tillegg?? Uansett eg hadde lært meg denne skjønnheten å kjenne, og som med andre skjønnheter eg har fått smaken på, ville eg ha meir. Så eg bøtta rett og slett i meg ei nesten full flaske sanasol.
For ein ung og utrent mage var jo dette alt for mykje. Så då eg kom i inn stua, er eg blitt fortalt, sa eg bare:"derkt, derkt". Ein toåring som prøver å sei: "sterkt, sterkt". For så og kaste opp alt utover stuegulvet. Det stinka sanasol i heile stua gjennom heile middagen. Men mamma skjønte iallefall kva eg hadde gjort på på kjøkenet...
Eg hugser fredags- og laurdagskveldar med pizza, chilli komkarn eller kisj. Og "livet med larkins", poirot, Tande-P, Dan Børge og ikkje minst: Allo Allo.
Pappa laga maten, det var alltid han som laga maten i helgene.
Hjarteleg helsing Mari
Fine greier, altså. Nesten så me skulle ønske at me hadde fleire T-skjorter å dele ut...
Dersom Mari kjem tilbake ein tur, kan ho kanskje forklare kva "kisj" er for noko?
Kanskje eg kan fortelja litt, eg og.
Eg hugsar når bestemor og gamletanta mi sat i kjellaren og baka flatbrød. Dei sat på kvar sin ende av det lange bordet og kjevla i veg, mens praten gjekk, som det heiter. Det lukta veldig godt og alt det der, men kanskje den eigentlege grunnen til at me ungane stod ved langenden av bordet og såg på, var for å høyra all sladderen om andre folk i nabolaget. Det var ikkje alt me forstod, men det var ikkje så nøye..
(Dette minnet skal ikkje vera med i trekninga, altså. Eg hadde berre lyst til å fortelja litt, eg og, når me får så mange fine minner)
Berre send inn meir, viss de har. Me blir glade.
Eli
Kisj! Ja, det er ei særs fonetisk skriving av ein pai som ber det flotte namnet quiche lorraine. Fransk var ikkje mi sterke side som barn, og eg trudde det var kisj det heitte, det var i alle fall det me kalla det.
(oppskrift på kisj kan du fina her: http://www.aperitif.no/index.db2?id=36490
Hei hei.
Nybakt brød er vel mitt sterkeste matminne fra barnsben av. Spesielt bestemors nybakte brød, og kanskje også bakeprosessen.
For bestemor bakte brød på den gammeldagse måten; i stort, gammelt tre-trau og med både surmelk og svart sirup fra grønn boks. Ikke noe tull der i gården altså, og foodprosessoren fant aldri veien inn i det kjøkkenet! For ei lita tulle var det selvsagt stor stas å stå og se på at deigen ble knadd, og brøene bakt ut. Var man riktig heldig, kunne det til og med hende at det ble litt deig igjen til "klappkak," som jeg forøvrig ikke kan huske å ha spist siden. Stas!
Det sies at ingenting er som mors kjøttkaker, men det er jammen ikke mye som kan måles opp mot bestemors hjemmebakte brød heller!!
Hilsen Anne Grete
Jeg vil også være med. Minnene er sporadiske og henger kanskje ikke sammen, men, uansett:
-jeg debuterte tidlig som dyrisk, fordi jeg satt under benken med Gråpus og spiste katteknupp sammen med henne. (mamma nekter selvfølgelig for at dette har skjedd, men hun var jo ikke der.) Det samme gjelder ei sukkerbøsse som jeg stjal fra skapet for senere å gå med den gjømt i ei lita barneveske og heller stjålne sukkerdæsjer inn i munnen når ikke de voksne så det.
-Pappas første pizza ble en katastrofe, fordi han lot være å steke kjøttdeigen før han la den oppå pizzabunnen (den skulle jo steke i ovnen etterpå...?) Mamma mista all tillit til pappa som kokk.
-Når vi lekte Bro bro brille i barneparken sto stort sett valget mellom Vil du ha bløtkake eller sjokoladekake. Jeg insisterte på være mer fancy, så jeg innførte toscakake og fyrstekake som alternativ. Mitt lag vant aldri.
-Som veldig lita var jeg flink til å klatre i skap, og jeg klatra visstnok ofte opp i hjørneskapet på kjøkkenet for å gnage av MYSSMØROSTEN!en hard, brun liten kubbe som vi brukte til å lage myssmørsuppe. (dette kan jeg egentlig ikke huske, men pappa sier det ofte var små tannmerker i osten, som etter mus. Men det var nok meg.)
-Sjokoladepålegg var bare lov i vinter-og påskeferien, det var luksus! og Oboy. Jeg syntes jentene i grenda var noen pyser som bare drakk mjølk hvis de fikk ha Oboy i.
- Broren min, Håkon, og jeg (Lina) lagde jevnlig ei kake som vi selvfølgelig kalte HåkLin-kake! Den hadde ingen oppskrift, men ble improvisert hver gang. Stort sett ble den faktisk spiselig, vi putta opp i passelig mengder av egg, mjølk, sukker mjøl, og eksperimenterte med kanel, vaniljesukker, bakepulver, kakao, perlesukkerstrø osv, og fikk mamma til å sette stekovnen på riktig temperatur. Men en gang spolerte broren min HåkLinkakekonseptet for alltid. Han og en kompis lagde nemlig kake i all hemmelighet og putta oppi agurk, salt og ketchup. Det ble ingen suksess. Mamma syntes dette var unødvendig sløsing med ressursene (dette var tross alt på 80-tallet, med huslån med 18% rente) og etterpå var ikke mamma like velvillig til å gi oss lov til å kokkelere uten tilsyn.
Per Olav: Jeg husker sanasolen som en stor smaksskuffelse sammenligna med den søte og deilige biovit'en. mmm, biovit, mmmm.
Husker da jeg og Staale (naboen) helte to pakker mel og en pakke melis utover gulvet i spiskammerset, satte oss oppi det og spiste. Kan tenke meg saerlig melet smakte godt. Dessuten var vi akkurat for store til aa gjoere noe saant, og jeg husker jeg skjemtes noe forferdelig da pappa fant oss.
Hvordan ser egentlig «Tenk på konsekvensene»-t-skjorta ut?
torill
Det er et par ting til jeg erindrer som karakteristisk for maten i min barndom, og det er for det første at de aller fleste bakte sine egne brød, og for det andre var utvalget av pålegg begrenset til gjennomsnittlig 3 pålegg. I vår familie var det norvegia, gul leverpostei og makrell i tomat. Alltid! Etter skirenn (jeg ble (delvis) tvunget til å gå sonerenn hver onsdag hver vinter helt til jeg ble ungdom! Vi fikk varm saft da vi kom i mål) ble det gjerne et par skiver med brunost. To pålegg på én gang, som f.eks. ost og pølse var overdreven luksus og sløseri, og frøsida på knekkebrødet skulle være opp, såfremt det ikke var helg. Da kunne man snu den smørevillige siden opp og riktig kose seg (det må sies at denne formen for i mangel av et bedre ord, etterkrigskos, ikke ble praktisert på alvor hos oss. I mellomkrigstida hadde de jo ikke knekkebrød, men måtte nøye seg med barkebrød. Kaffe var noe man hadde hørt om, men ikke visste helt om det virkelig hadde eksistert. Kaffe var et midlertidig sagn). Til sist, det jeg husker best er nok rastepause med bål, forkullede ostesmørbrød og kakao med snø. Nam! Og sjokade i påska, selv om jeg egentlig likte nugatti best.
Ja, nugatti var best. Men det fekk me aldri hjå heime hjå oss. Av og til var det Hapå, og nokre få gonger Nøtte - noko veldig klissete og søtt noko.
"Tenk på konsekvensene"-T-skjorta er førebels ei stor overrasking. Me avslører det ikkje før Den Store Kåringa 15. mars. Då er det berre å koma inn hit og få med seg resultatet. Då kan me også skildre korleis T-skjorta ser ut - evt legge ut eit bilete av ho, viss me får det til.
eli
men hva med en definisjon av mat? når jeg tenker på barndom og spising blander det seg ofte inn godteri, og godteri er ikke jo ikke mat. eller er dette endel av de uklare kriteriene?
Godteri er mat! Iallfall for born!
Berre skriv.
eli
Godteri er mat av og til nå også det vel.
Av snop jeg husker fra barndommen er Bugg virkelig det store. Også husker jeg sånn kjede til å ha rundt halsen som smaka litt likt love hearts (som er noe annet jeg husker godt), og som jeg ble utrolig klissete og ekkel av fordi jeg sleika og tagg på kjedet mens jeg hadde det rundt halsen.
Så må det nevnes draculadrops som kosta 10øre på nærmeste butikk. Og bananskids på kaja på våjen.
Også husker jeg at jeg fikk en hund av marsipan som satt i ei korg av mamma da ho kom hjem fra Paris.
Brus hører også barndommen til, og da nøye måling av innhold i glassene slik at vi var sikker på at vi fikk akkurat like mye. Å nyte brus skjedde så klart bare på lørdagene, og brustypen var omtrent alltid en lokal (og sikkert billigere)variant av et mer kjent merke.
Og til slutt; JORDBÆR!
Åh, apropos pålegg: Har noen her smakt Rødtopp? Jeg har verken sett eller smakt det på minst tjue år (og det er faktisk ganske lenge), men vi hadde det altså da jeg var lita. Det var en blå-fiolettaktig boks på størrelse med Sunda og Nøtte, med hvitt stjernemønster (tror jeg) og en rød-, korthåret og krøllete smilende jente (eller gutt? kanskje litt androgyn, et ord jeg neppe visste betydning av på den tiden) på. Sukk, det var så godt… Da jeg besøkte ei venninne i Berlin for litt siden, fikk jeg smake noe syltetøy som moren hennes hadde lagd, og det smakte AKKURAT SOM RØDTOPP! Om jeg bare kunne huske hva slags bær det var. Jeg ble rent salig. Et annet pålegg jeg husker jeg (og bare jeg) likte, var Hapå med ananassmak. Forøvrig var favorittsysselen under barndommens butikkbesøk å trykke på knappene på grønnsaksvekta. De har en sånn gammel vekt på en Heliosbutikk i Bergen; god nok grunn til å bli fast kunde.
Siden noen så prisverdig definerte godteri som mat, må jeg fortelle om den fantastiske skikken jeg er vokst opp med som kalles julstomp. Barna i hver grend der jeg kommer fra tok med seg en spark og etpar poser om morgenen på julaften, og samlet seg i et følge. Vi gikk fra hus til hus (sparket gjerne i tog) og fikk en pose godteri hver - i alle husene. Vi kledde oss ikke ut, det var ikke julebukk. Noen steder måtte vi synge julesanger, og hilste alltid pent på de som bodde der. Jeg beundret alltid pepperkakehusene rundt omkring, siden vi aldri hadde pepperkakehus selv. Etterhvert som turen skred fram, ble posene tyngre, fingrene kaldere og panikken bredde seg: Ville vi rekke hjem til tegnefilmene begynte? Naboen min fikk alltid neglsprett eller ble syk og kastet opp, og måtte hentes av foreldrene. Da vi kom hjem, kranglet vi alltid om hvem som skulle ha hvilken skål; selv oppbevaringen var en viktig del av ritualet. Vi skilte gjerne frukt og småkaker fra det ordentlige godteriet, og la det i en egen skål. Vips hadde en dekt søtsuget til langt over nyttår.
En henter julstomp til og med det året en konfirmeres. Etterpå er det slutt, medmindre en er velsignet med småsøsken som trenger følge. Opprinnelig fikk ikke barna godteri, men en stump av julebrød, derav navnet julstomp. Og i utgangspunktet var intensjonen å hjelpe dem som ikke hadde så mye ekstra i høytiden.
Skikken var, og er fortsatt, godt organisert: Det alterneres mellom hvilken ende av grenda barna starter i hvert år. Jeg tror forresten denne skikken er grunnen til at jeg aldri fikk se Tre nøtter til Askepott i barndommen… Eller det faktum at jeg lot meg dominere av mine to eldre brødre som IKKE skulle se på den dustete jentefilmen. For når jeg tenker meg om, går Askepott etter tegnefilmene. Eller? Det var kanskje ikke det samme i gamle dager.
Torill (som nesten begynte å glede seg til jul, men kom på at påsken kommer først. men julstomp er nå hakket gildere enn påskeegg)
[b] Search engines try it [/b]
[url=http://casino.myeasyseek.info]Casino[/url]
[url=http://viagra.themysearch.info]viagra[/url]
[url=http://myownlook.info]tramadol[/url]
[url=http://cialis.workfinda.info]cialis[/url]
Latest news. Viagra, cialis
[url=http://viagra.rxworlddata.info]viagra[/url]
[url=http://cialis.rxtvinfo.info]cialis[/url]
[url=http://tramadol.rxplusinfo.info]tramadol[/url]
Best flower for you girlfriend
[url=http://levitrworld.info][b]BEST FLOWER [/b][/url]
[url=http://soma.eneye.info][b]soma[/b][/url] or here [url=http://webraindor.info/wiki/phentermine][b]phentermine[/b][/url]
Legg inn en kommentar
<< Home